Hele min oppvekst hatet jeg fotball. Jeg hatet fotball. Jeg er ikke sikker på hvordan det begynte, det har på en måte bare alltid vært der, som katter, brødskive med salami, årstidene. Hvordan kan det så være at jeg denne sommeren, ganske frivillig, spilte en hel fotballkamp (90 minutter, elleverfotball, pappa!), og faktisk hadde det ganske... gøy? En reise mer usannsynlig enn om Kim Jong-un flyttet til USA, slanket seg 40 kg, og ble Amerikas første transseksuelle president for Demokratene, sier du? Vel, dine ord, ikke mine, men jeg er enig at endringen krever en forklaring.

Jeg var stolt fotballspiller på Korsvoll G88 cirka fire måneder i 1995. Det var da den endelige konklusjonen kom: Jeg var elendig til å spille fotball. Jeg var ikke bare litt dårlig, jeg var hinsides talentløs. Hadde det vært snakk om kunstskøyter eller boccia, hadde dette kanskje ikke betydd særlig mye, men fotball fyller alt. Ikke bare på TV, i radio, i samtaler, i kiosker, i aviser, på bussreklamer, i Smurfehits ("fotball er livet") eller i isdisken (jeg hatet til og med Drillo-is), men er man en gutt mellom 7 og 12, fyller fotballen også det helligste av det hellige: Friminuttene. Alle friminuttene. Hvis mer begavede fotballspillere er nysgjerrige på hva man så gjør i friminuttene som gutt mellom 7 og 12 år, hvis man ikke spiller fotball, kan jeg avsløre at man sitter igjen med omtrent tre alternativer: A) Ingenting. B) Hoppe strikk med jentene. C) Leke med han som går med militærbukser, snakker med seg selv og leker med pinne (helt til han blir 16). Jeg har prøvd alle tre.

 

 

Bildet: Hva gjør man på fritiden hvis man ikke spiller fotball? Lager filmer som dette…

Til slutt innså jeg derfor at jeg ble nødt til å prøve. Så jeg "ble med". Mange friminutter kan ikke ha gått før Mads Dahm og jeg ble enige om at jeg nok var best i mål. Jeg hadde bare unnlatt å fortelle Mads at jeg var redd for ballen. Herrejemini. Mads ble dermed en slags spillende keeper, hvor jeg var mer som en ikke-spillende-keeper-forsvarer. Da klassen skulle stille med lag til fotballcup på skolen, fant jeg det derfor best å stille – som dommer. En feilfri plan! Hadde det ikke vært for at jeg egentlig aldri hadde lært meg reglene. Jeg husker en gang jeg dømte straffe for en takling et sted omkring midtbanen. Selv om offeret gråt, protesterte alle imot dømmingen (begge lag, faktisk), men jeg insisterte på straffe – det var nemlig en usedvanlig stygg takling – se hvor mye han gråter!

Min far, hvis humør hele uken blir bestemt hver søndag av hvordan Molde gjør det, må ha skjult sin misnøye godt og tålmodig. Men faktisk ble det han som gav meg et av mine første gode fotballminner. Vi fulgte Molde sammen en hel sesong, den gangen de kom til Champions League. Selv om jeg i starten så kampene mest fordi jeg fikk potetgull ("French Fries", faktisk), ble det til en veldig god tradisjon, en fin måte å tilbringe tid med pappa på. Noe vi kunne samles om.

 

 

Bildet: Forfatteren fant glede utenfor fotballbanen i ungdommen.

Sommeren 2010 fulgte jeg for første gang VM. Noe helt uventet skjedde: Jeg ble gradvis mer grepet av spenningen jo mer jeg forsto. Aller mest ble jeg grepet av det vakre i fotballen (mitt-tidligere-jeg ville skutt seg selv hvis han visste at han en dag ville skrive dette). Nærbilder i sakte film av lamslående teknikk, lynraske avgjørelser, pasninger og plasseringer like presise som puberteten er pinlig. Fotballspilleren, forsto jeg endelig, er en kunstner. Langsomt trådte spillets kompleksitet frem for meg. Under EM i fjor, så jeg kampene sammen med en manusforfatter fra skolen. Emil, tidligere spiller på juniorlaget til Aston Villa. Han kommenterte underveis, og åpnet øynene mine for hvordan spillerne som ikke har ballen beveger seg. Wow. Er det dette som er fotball?

Med de gudsforlatte friminuttene på barneskolen på takknemlig avstand, gikk det opp for meg at fotball er mye mer enn bare fotball. Mer enn svette leggbeskyttere og harde frispark i ansiktet. Det er mestring. Taktikk. Intuisjon. Og samhold. Det som gjør at supportere holder med et lag selv når det rykker ned adskillige divisjoner (det som gjør at spillere holder med et lag selv når det rykker ned adskillige divisjoner – ære være!), det som gjør at man gir det ytterste på banen for de andre, for et "vi", for et kameratskap. Vennskap. Fotball er seier. Tap. Motgang. Viljestyrke. Fotball er en sjanse til å ta del i det engelskmennene kaller "glory". "Excellence". Noe så vakkert kan man ikke hate. Så jeg hater ikke lenger fotball. Og i sommer spilte jeg fotball for første gang på 6-7 år. Tenk, jeg hadde det faktisk ganske... gøy. Men noen ting endrer seg visst allikevel ikke, visse ting forblir uforandret, enkelte ting er som de var. Jeg var fortsatt jævlig dårlig til å spille fotball!

Vi sees på Korsvollbanen!

 

 

 

KONKURRANSE: Eirik Stordahl har en navnebror som ble kåret til årets spiller på C-laget i 2011. Hva heter denne solide fotballspilleren til etternavn?

Svarer du riktig er du med i trekningen av en fotballrelatert dvd.

Svaralternativer: 
A: Tarberg
B: Tandberg
C: Thoresen

Send en sms med EIRIK <ditt svar> til 93865362, eventuelt denne e-post-adressen. 
Eks. "EIRIK B" til 93865362. NB! Kun ett svar per deltager.

Den heldige vinneren trekkes i kveld.

Husk at alle lukevinnere også er med i trekningen av å være C-lagssjef for en dag! 

Lykke til!